Jesaja

Det var i det året da kong Ussia døde.
Jesaja satt i tempelet i Jerusalem.
Han tenkte på hvor usikkert alt var.
Det var krig på alle kanter,
og flyktninger som trengte hjelp.
Hva ville skje nå når kongen var død?
Ville fremmede innta landet?
Ville de bli flyktninger selv?
Jesaja var redd for landet sitt og fremtiden.

Han var en vanlig mann,
men kanskje ikke så vanlig likevel.
Mens han satt der, kom Gud til ham.
Gud trøstet ham og lot ham se
et glimt av hvordan det er i himmelen.
Der så han Gud sitte som konge på tronen
mens englene sang så vakkert
at dørtersklene ristet.

Jesaja tenkte der han satt i tempelet
at himmelen og han var to forskjellige ting.
Han tenkte at det var godhet og renhet i himmelen,
mens i ham og rundt ham var det ufred og mye ondt.
Og likevel ble han trøstet.
For selv om kongen over landet var død,
hadde Jesaja sett at Gud satt på tronen,
at kongen over alle konger ikke hadde forlatt dem.

Da kjente han at noen rørte ved munnen hans.
«Vil du tale mine ord til folket?» sa Gud.
«Ja!» sa Jesaja. «Send meg til dem!»
«De kommer ikke til å høre på deg», sa Gud,
«men du skal gå likevel.
De vil ikke skjønne hva du sier,
men du skal tale likevel.
Jeg vil være med deg.»

Jesaja lurte på hvordan det kom til å bli,
om det kom til å gå bra med folket i fremtiden,
selv om de ikke hørte på Gud?
Gud sa at det kom til å gå med dem
på samme måten som et tre i skogen
når det blir hogd ned; bare en stubbe står igjen.
«Men fra den stubben skal det skyte en kvist,
og treet skal vokse igjen», sa Gud.

Da forsto Jesaja at det var håp for fremtiden.
Han gikk ut i Jerusalem og talte ord fra Gud.
Jesaja var blitt Guds profet.

Les historien i Bibelen

1I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. 2Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. 3De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» 4Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk. 5Da sa jeg: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» 6Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret. 7Med den rørte han ved munnen min og sa: «Se, denne har rørt ved leppene dine. Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.» 8Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?»Jeg sa: «Jeg! Send meg!» 9Han sa: «Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjønne! 10Gjør dette folkets hjerte fett, gjør ørene tunge og kleb øynene igjen, så de ikke kan se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet og ikke vende om og bli helbredet!» 11Da sa jeg: «Hvor lenge, Herre?» Han sa: «Til byene ligger øde og folketomme og det ikke er mennesker i husene og landet ligger som en ødemark.» 12Og Herren skal sende menneskene langt bort, øde og forlatt skal landet bli. 13Er ennå en tiendedel tilbake, skal også den brennes opp som når en eik eller terebinte blir felt og bare en stubbe står igjen. Den stubben er en hellig ætt.

Les i nettbibelen