Kong David (2 Sam 5,1-7,29)

1Alle Israels stammer kom til David i Hebron og sa: «Se, vi er av samme bein og kjøtt som du. 2Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel både ut og hjem igjen. Herren har sagt til deg: Du skal være hyrde for mitt folk Israel, du skal være fyrste over Israel.» 3Så kom alle Israels eldste til kongen i Hebron. Kong David sluttet en pakt med dem i Hebron for Herrens ansikt. Og de salvet David til konge over Israel. 4David var tretti år gammel da han ble konge, og han regjerte i førti år. 5I Hebron regjerte han over Juda i sju år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han over hele Israel og Juda i trettitre år. 6Kongen og mennene hans dro nå til Jerusalem, mot jebusittene som bodde der i landet. Men de sa til David: «Her kommer du aldri inn! Halte og blinde skal drive deg bort og si: Her kommer David aldri inn!» 7David inntok likevel Sion-borgen, som nå er Davidsbyen. 8Den dagen sa David: «Enhver som dreper en jebusitt, disse halte og blinde som hater David, skal komme fram til vannsjakten.» Derfor heter det: «En blind eller halt får ikke komme inn i tempelet.» 9David slo seg ned i borgen og kalte den Davidsbyen. Han bygde omkring den, fra Millo og innover. 10David fikk stadig større makt, for Herren, hærskarenes Gud, var med ham. 11Hiram, kongen i Tyros, sendte utsendinger til David. De kom med sedertre og hadde med seg tømrere og steinhoggere. De bygde et slott for David. 12Da forsto David at Herren hadde stadfestet kongedømmet hans over Israel og løftet hans kongevelde høyt for sitt folk Israels skyld. 13Etter at David hadde flyttet fra Hebron, tok han seg enda flere medhustruer og koner fra Jerusalem, og han fikk flere sønner og døtre. 14Dette er navnene på de sønnene han fikk i Jerusalem: Sjammua, Sjobab, Natan, Salomo, 15Jibhar, Elisjua, Nefeg, Jafia, 16Elisjama, Eljada og Elifelet. 17Da filisterne fikk høre at David var salvet til konge over Israel, dro de alle ut for å få tak i ham. Men David fikk greie på det og dro ned til borgen. 18Filisterne kom og spredte seg utover Refa'im-dalen. 19Da ba David Herren om råd: «Skal jeg dra ut mot filisterne? Vil du gi dem i mine hender?» Og Herren svarte David: «Dra opp! Jeg vil gi filisterne i dine hender.» 20Så dro David til Baal-Perasim, og der slo han dem. Da sa han: « Herren har brutt igjennom fiendens rekker foran meg, slik vann bryter seg vei.» Derfor kalles dette stedet Baal-Perasim. 21Der etterlot filisterne gudebildene sine, og David og mennene hans tok dem med seg. 22Men filisterne dro igjen opp og spredte seg utover Refa'im-dalen. 23Da ba David Herren om råd, og han svarte: «Du skal ikke dra rett opp mot dem. Gå rundt og bak dem, så kommer du på dem rett foran baka-trærne. 24Når du hører lyden av marsjgang over tretoppene, så gjør deg klar! For da drar Herren ut foran deg for å slå filisternes hær.» 25David gjorde slik som Herren hadde befalt ham. Han slo filisterne og forfulgte dem fra Geba og nesten til Geser. 1Enda en gang samlet David de beste mennene i Israel, tretti tusen mann. 2Han brøt opp med hele sin hær og dro til Baala i Juda. Derfra ville de hente Guds paktkiste, som bærer navnet til Herren over hærskarene, han som troner over kjerubene. 3De satte paktkisten på en ny vogn og førte den fra Abinadabs hus på høyden. Abinadabs sønner, Ussa og Ahjo, kjørte den nye vognen. 4Slik førte de Guds paktkiste bort fra Abinadabs hus på høyden, og Ahjo gikk foran kisten. 5David og hele Israels hus danset og lekte for Herrens ansikt, og de sang til toner fra lyrer og harper, trommer, kastanjetter og symbaler. 6Men da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa hånden ut og tok tak i Guds paktkiste fordi oksene ble ustyrlige. 7Da ble Herren brennende harm på Ussa. Gud slo ham på stedet fordi han gjorde dette, og han døde der ved Guds paktkiste. 8David ble opprørt over Herrens plutselige utfall mot Ussa. Han kalte dette stedet Peres-Ussa, som det heter den dag i dag. 9Den dagen ble David grepet av frykt for Herren. Han sa: «Hvordan skal Herrens paktkiste kunne komme hjem til meg?» 10Han ville ikke flytte paktkisten opp til seg i Davidsbyen, men satte den i huset til Obed-Edom fra Gat. 11Der ble Herrens paktkiste stående i tre måneder, og Herren velsignet Obed-Edom og hele hans hus. 12Da kong David fikk høre at Herren for paktkistens skyld hadde velsignet Obed-Edoms hus og alt han eide, gikk han med stor glede og førte Guds paktkiste fra huset til Obed-Edom opp til Davidsbyen. 13Da de som bar Herrens paktkiste, hadde gått seks skritt fram, ofret han en okse og en gjøkalv. 14David danset av all kraft for Herrens ansikt. Han var kledd i en prestedrakt av lin. 15Slik førte David og hele Israels hus Herrens paktkiste opp med jubelrop og støt i bukkehorn. 16Da Herrens paktkiste ble ført inn i Davidsbyen, kikket Mikal, Sauls datter, ut av vinduet. Hun fikk øye på kong David som hoppet og danset for Herrens ansikt, og hun foraktet ham i sitt hjerte. 17De førte Herrens paktkiste inn og satte den på plass i det teltet som David hadde reist for den. Og David bar fram brennoffer og fredsoffer for Herren. 18Da David var ferdig med å bære fram brennofferet og fredsofferet, velsignet han folket i navnet til Herren over hærskarene. 19Så delte han ut et lite, rundt brød, en daddelkake og en rosinkake til hver mann og kvinne i folket, den store mengden av israelitter. Så gikk alle hver til sitt. 20Da David kom hjem igjen for å velsigne sitt hus, kom Mikal, Sauls datter, ut imot ham og sa: «Hvor høyt Israels konge er blitt æret i dag da han viste seg naken for øynene på tjenestejentene til mennene sine, slik lettsindige mennesker har for vane!» 21David svarte Mikal: «Det var for Herrens ansikt jeg danset, for ham som utvalgte meg i stedet for din far og hele hans hus og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel. 22Jeg kan fornedre meg enda mer og bli enda mindre i mine egne øyne. Men hos disse tjenestejentene som du snakker om, skal jeg vinne ære!» 23Mikal, Sauls datter, var barnløs helt til sin dødsdag. 1Kongen bodde nå i huset sitt, og Herren hadde gitt ham fred for alle fiendene rundt omkring. 2En dag sa kongen til profeten Natan: «Se, her bor jeg i et hus av sedertre, mens Guds paktkiste står i et telt.» 3Natan svarte kongen: «Gjør alt som ligger deg på hjertet, for Herren er med deg!» 4Samme natt kom Herrens ord til Natan: 5Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Skulle du bygge et hus for meg til å bo i? 6Jeg har da ikke bodd i noe hus helt fra den tid jeg førte israelittene opp fra Egypt og fram til denne dag. Jeg har vandret omkring med et telt som bolig. 7Jeg vandret omkring med israelittene og høvdingene over Israels stammer, som jeg satte til å vokte mitt folk Israel. Sa jeg noen gang til noen av dem: «Hvorfor har ikke dere bygd et hus av sedertre for meg?» 8Nå skal du si til min tjener David: Så sier Herren over hærskarene: Jeg hentet deg fra beitemarken der du fulgte saueflokken, og satte deg til fyrste over mitt folk Israel. 9Jeg var med deg overalt hvor du gikk, og utryddet alle dine fiender for deg. Jeg har gjort navnet ditt stort, som navnet til de største på jorden. 10Jeg vil gjøre i stand et bosted for mitt folk Israel og plante det der. De skal få bo der og aldri bli uroet mer. Ugjerningsmenn skal ikke lenger plage dem som i gamle dager, 11som det var på den tiden jeg satte dommere over mitt folk Israel og ga deg fred for alle fiendene dine. Nå kunngjør Herren at han vil bygge et hus for deg. 12Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. 13Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. 14Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg. Når han gjør noe som er ondt, vil jeg straffe ham med stokk og slag fra mennesker. 15Men min godhet vil jeg ikke ta fra ham, slik som jeg tok den fra Saul da jeg lot ham vike for deg. 16Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid. 17Alle disse ordene og hele dette synet bar Natan fram for David. 18Da gikk kong David inn og satte seg foran Herrens ansikt. Han sa: Hvem er vel jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg så langt? 19Og enda var dette for lite i dine øyne, Herre Gud. Du har gitt løfter til din tjeners hus langt fram i tiden. Dette skal være til rettledning for menneskene, Herre Gud. 20Hva mer skal David si til deg? Du kjenner jo din tjener, Herre Gud. 21For ditt ords skyld og etter ditt eget hjerte har du gjort alt dette store og kunngjort det for din tjener. 22Derfor er du stor, Herre Gud! Det er ingen som du, og det finnes ingen Gud foruten deg, etter alt vi har hørt med våre egne ører. 23Hvem er som ditt folk, som Israel? Det er det eneste folk på jorden som Gud kom til og fridde ut for å gjøre det til sitt folk. Han skapte seg et navn og utførte store og skremmende gjerninger for dere – og for ditt land. Du fridde ut ditt folk fra Egypt, fra andre folk og deres guder. 24Du har bestemt at ditt folk Israel skal være ditt folk til evig tid. Og du, Herre, er blitt deres Gud. 25La nå, Herre Gud, det ordet du har talt om din tjener og hans hus, stå fast til evig tid, og gjør som du har sagt. 26Da skal ditt navn være stort til evig tid, så folk kommer til å si: Herren over hærskarene er Gud over Israel. Og din tjener Davids hus skal stå urokket for ditt ansikt. 27For du, hærskarenes Herre, Israels Gud, har åpenbart dette for din tjener: «Jeg vil bygge et hus for deg.» Derfor har jeg våget å bære denne bønnen fram for deg. 28Og nå, Herre Gud, du er Gud, og dine ord er sanne. Du har gitt din tjener dette gode løftet. 29Måtte du fra nå av velsigne din tjeners hus så det alltid må stå urokket for ditt ansikt. For du, Herre Gud, har talt, og med din velsignelse vil din tjeners hus være velsignet til evig tid.