Esau og Jakob (1 Mos 27,1-28,22)

1Da Isak var blitt gammel og øynene hans var for matte til å kunne se, kalte han til seg Esau, sin eldste sønn, og sa: «Min sønn!» Han svarte: «Ja, her er jeg.» 2Så sa han: «Se, jeg er blitt gammel og vet ikke når jeg kommer til å dø. 3Ta nå jaktutstyret ditt, pilkoggeret og buen. Gå ut på marken og skyt noe vilt til meg! 4Lag noen velsmakende retter, noe jeg liker godt! Kom hit med dem og la meg spise, så jeg kan velsigne deg før jeg dør.» 5Rebekka lyttet mens Isak snakket med Esau, sønnen sin. Så gikk Esau ut på marken for å skyte noe vilt som han kunne ta med seg hjem. 6Da sa Rebekka til Jakob, sønnen sin: «Hør her! Jeg hørte at din far snakket med din bror Esau og sa: 7Hent noe vilt til meg, lag noen velsmakende retter og la meg spise! Så vil jeg velsigne deg for Herrens ansikt før jeg dør. 8Hør nå på meg, min sønn, og gjør som jeg sier! 9Gå bort til småfeet og hent to fine kje, så skal jeg lage noen velsmakende retter til faren din, noe han liker godt. 10Dem skal du bære inn til far så han kan spise og velsigne deg før han dør.» 11Da sa Jakob til moren, Rebekka: «Men Esau, broren min, er hårete, mens jeg er glatt. 12Kanskje far kjenner på meg og finner ut at jeg holder ham for narr, og så fører jeg forbannelse over meg i stedet for velsignelse.» 13«Den forbannelsen skal jeg ta på meg, sønnen min», sa moren. «Bare hør på meg og gå og hent kjeene!» 14Han gikk og hentet kjeene og kom til moren med dem. Hun laget noen velsmakende retter, slike som faren likte godt. 15Rebekka fant fram de beste klærne til Esau, den eldste sønnen – de lå i huset hennes – og kledde opp Jakob, den yngste sønnen, i dem. 16Skinnene av kjeene la hun om hendene og den glatte nakken hans. 17Så ga hun Jakob, sønnen sin, de velsmakende rettene og brødet hun hadde laget til. 18Han gikk til faren og sa: «Far!» «Ja, min sønn», sa han, «hvem er du?» 19Da sa Jakob til faren: «Jeg er Esau, din førstefødte sønn. Jeg har gjort det du sa til meg. Sett deg opp og spis av viltet mitt, så du kan velsigne meg!» 20Isak sa til sønnen: «Hvordan kunne du finne noe så fort, min sønn?» Han svarte: « Herren din Gud lot det løpe rett imot meg.» 21Da sa Isak til Jakob: «Kom hit, min sønn, så jeg kan få kjenne på deg om du er min sønn Esau eller ikke!» 22Jakob gikk bort til faren sin så han fikk kjenne på ham, og Isak sa: «Det er stemmen til Jakob, men hendene til Esau.» 23Isak kjente ham ikke igjen, for hendene hans var hårete som hendene til Esau, broren hans. Og han velsignet ham. 24Så spurte han: «Er du virkelig Esau, sønnen min?» Jakob svarte: «Det er jeg.» 25Da sa Isak: «Sett maten fram for meg. Jeg vil spise av viltet til sønnen min så jeg kan velsigne deg!» Jakob satte maten fram for ham, og han spiste. Han kom også med vin til ham, og han drakk. 26Så sa Isak: «Kom hit og kyss meg, min sønn!» 27Han gikk fram og kysset ham. Da kjente faren lukten av klærne hans. Han velsignet ham og sa: «Kjenn, lukten av min sønn er lik lukten av en eng som Herren har velsignet! 28Måtte Gud gi deg dugg fra himmelen, fruktbar jord og rikelig av korn og ny vin! 29Folk skal tjene deg, folkeslag bøye seg for deg. Vær herre over dine brødre, din mors sønner skal bøye seg for deg. Forbannet er de som forbanner deg, velsignet er de som velsigner deg!» 30Med det samme Isak hadde velsignet Jakob – han hadde bare så vidt forlatt faren – kom Esau, broren hans, hjem fra jakten. 31Også han laget noen velsmakende retter og bar dem inn til faren. «Far», sa han, «vil du ikke stå opp og spise av viltet som sønnen din kommer med, så du kan velsigne meg!» 32Isak, faren hans, spurte: «Hvem er du?» Han svarte: «Jeg er din førstefødte sønn, Esau.» 33Da begynte Isak å skjelve, han skalv voldsomt og sa: «Hvem var det da som kom til meg med noe vilt han hadde skutt? Jeg spiste av det før du kom, og så velsignet jeg ham, så nå er han velsignet.» 34Da Esau hørte hva faren sa, satte han i et høyt skrik. Så sa han: «Velsign meg også, far!» 35Men han svarte: «Din bror kom med svik og tok velsignelsen din.» 36Da sa Esau: «Er det derfor han heter Jakob? Nå har han lurt meg to ganger. Han tok førstefødselsretten min, og nå har han tatt velsignelsen min også.» Så sa han: «Har du ikke en velsignelse til meg også?» 37Isak svarte Esau: «Nå har jeg satt ham til herre over deg, og alle brødrene hans har jeg gjort til tjenere for ham. Jeg har sørget for korn og ny vin til ham. Hva kan jeg da gjøre for deg, sønnen min?» 38«Far, har du bare én velsignelse?» sa Esau. «Velsign meg også, far!» Og Esau gråt høyt. 39Da sa Isak til ham: «Se, langt borte fra fruktbar jord skal du bo, der ingen dugg faller fra himmelen. 40Av sverd skal du leve, din bror skal du tjene. Men når du river deg løs, skal du kaste åket hans av nakken.» 41Esau la Jakob for hat på grunn av velsignelsen som faren hadde gitt ham. Og Esau sa i sitt hjerte: «Snart kommer dagene da vi skal sørge over far. Da skal jeg drepe Jakob, min bror.» 42Rebekka fikk vite hva Esau, den eldste sønnen, hadde sagt. Da sendte hun bud etter Jakob, den yngste sønnen, og sa: «Hør! Esau, broren din, vil hevne seg på deg og drepe deg. 43Hør nå på meg, sønn! Flykt straks til Laban, broren min, i Harran! 44Bli hos ham noen dager, til raseriet har lagt seg hos broren din, 45til vreden hans har vendt seg fra deg og han har glemt det du gjorde mot ham! Da skal jeg sende bud og hente deg derfra. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på en og samme dag?» 46Rebekka sa til Isak: «Disse hetittkvinnene tar livet av meg. Hvis Jakob tar seg en slik hetittkvinne til kone, en kvinne fra dette landet, hva skal jeg da leve for?» 1Da kalte Isak Jakob til seg. Han velsignet ham og formante ham: «Du skal ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kanaan! 2Dra straks til Paddan-Aram, til din morfar Betuels hus! Der skal du ta deg en kone blant døtrene til Laban, morbroren din. 3Måtte Gud, Den veldige, velsigne deg og gjøre deg fruktbar og tallrik så du blir til en forsamling av mange folk. 4Måtte han gi deg og din ætt Abrahams velsignelse så du kan ta i eie det landet du bor i som innflytter, landet som Gud ga Abraham.» 5Så sendte Isak Jakob av sted, og han dro til Paddan-Aram, til arameeren Laban, sønn av Betuel. Han var bror til Rebekka, mor til Jakob og Esau. 6Esau forsto at Isak hadde velsignet Jakob og sendt ham til Paddan-Aram for å ta seg en kone der. Han hadde velsignet ham og formant ham: «Du skal ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kanaan.» 7Og Jakob hadde hørt på faren og moren og reist til Paddan-Aram. 8Da skjønte Esau at faren Isak så med motvilje på de kanaaneiske kvinnene. 9Han gikk til Ismael og tok Mahalat til kone ved siden av de andre konene sine. Hun var datter til Ismael, Abrahams sønn, og søster til Nebajot. 10Jakob dro fra Beer-Sjeba og tok veien mot Harran. 11Han kom fram til et sted der han ble natten over, for solen hadde gått ned. Han tok en av steinene på stedet og la den under hodet. Så la han seg til å sove. 12Da hadde han en drøm: Se, en stige var reist på jorden, og toppen av den nådde til himmelen. Og se, Guds engler gikk opp og gikk ned på den. 13Da sto Herren foran ham. Han sa: «Jeg er Herren, din far Abrahams og Isaks Gud. Den jorden du ligger på, vil jeg gi til deg og din ætt. 14Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør, og i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. 15Se, jeg vil være med deg og bevare deg overalt hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovet deg.» 16Da våknet Jakob av søvnen og sa: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» 17Han ble redd og sa: «Hvor skremmende dette stedet er! Dette må være Guds hus, her er himmelens port.» 18Om morgenen sto Jakob tidlig opp. Han tok steinen han hadde hatt under hodet, og reiste den som en støtte. Så helte han olje over den. 19Han kalte stedet for Betel. Men tidligere het byen Lus. 20Så ga Jakob dette løftet: «Om Gud er med meg og bevarer meg på veien der jeg går, om han gir meg brød å spise og klær å ha på meg 21og lar meg vende tilbake til farshuset mitt i fred, da skal Herren være min Gud. 22Denne steinen, som jeg har reist som en støtte, skal være Guds hus. Av alt du gir meg, skal jeg gi deg tiende.»