David og Batseba (2 Sam 11,1-12,25)

1Året etter, på den tiden kongene pleier å dra i krig, sendte David av sted Joab og mennene hans, hele Israels hær. De herjet blant ammonittene og beleiret Rabba. Selv satt David hjemme i Jerusalem. 2En gang ved kveldstid sto David opp av sengen og gikk og drev på slottstaket. Fra taket fikk han øye på en kvinne som badet. Kvinnen var svært vakker. 3David sendte bud og forhørte seg om kvinnen. Han fikk til svar: «Dette er jo Batseba, datter av Eliam og kona til hetitten Uria.» 4David sendte bud etter henne. Hun kom til ham, og han lå med henne. Hun hadde nettopp renset seg etter at hun hadde vært uren. Siden gikk hun hjem igjen. 5Men kvinnen var blitt med barn. Hun sendte bud til David og meldte: «Jeg skal ha barn.» 6Da sendte David bud til Joab: «La hetitten Uria komme hit til meg.» Og Joab sendte Uria til David. 7Da Uria kom, spurte David hvordan det sto til med Joab og hæren, og hvordan det gikk med krigen. 8Så sa han til ham: «Gå nå hjem og vask føttene dine!» Og da Uria gikk ut fra kongeborgen, ble det sendt en gave fra kongen etter ham. 9Men Uria la seg i porten til kongeborgen sammen med alle kongens tjenere. Han gikk ikke hjem. 10Da David fikk vite at Uria ikke hadde gått hjem, sa han til ham: «Har du ikke vært på reise? Hvorfor drar du ikke hjem?» 11Uria svarte David: «Både israelittene og judeerne, og paktkisten med, bor i hytter. Joab, herren min, og kongens menn ligger i leir ute på åpen mark. Skulle da jeg gå hjem, spise og drikke og ligge med min kone? Ved ditt liv, så sant du lever, det gjør jeg ikke!» 12Da sa David til Uria: «Bli her i dag også! I morgen sender jeg deg av sted igjen.» Så ble Uria i Jerusalem den dagen og dagen etter. 13David kalte ham til seg, spiste og drakk sammen med ham og skjenket ham full. Men om kvelden gikk Uria og la seg på plassen sin sammen med kongens tjenere. Hjem gikk han ikke. 14Neste morgen skrev David et brev til Joab og sendte det med Uria. 15I brevet skrev han: «Sett Uria lengst framme, der kampen er hardest. Dra dere så tilbake fra ham, så han faller og mister livet!» 16Joab, som lå og voktet på byen, satte da Uria på et sted hvor han visste det sto tapre krigere. 17Mennene i byen dro ut og gikk til angrep på Joab. Noen av mennene i Davids hær falt, også hetitten Uria. 18Joab sendte bud og meldte til David hvordan det hadde gått til i slaget. 19Han ga budbæreren denne befalingen: «Når du har fortalt kongen om slaget, 20kan det hende at kongen farer opp i sinne og spør deg: Hvorfor kom dere så nær inn til byen i striden? Dere måtte da skjønne at de ville skyte ned på dere fra bymuren. 21Hvem var det som drepte Abimelek, sønn av Jerubbesjet? Var det ikke en kvinne som kastet en kvernstein ned på ham fra muren i Tebes, så han døde? Hvorfor kom dere da så nær inntil muren? Da skal du svare: Hetitten Uria, din tjener, har også mistet livet.» 22Budbæreren dro av sted og kom til David med den meldingen han hadde fått av Joab. 23Han sa til David: «Fienden fikk overtaket og gjorde et utfall mot oss på åpen mark. Men vi trengte dem tilbake helt til byporten. 24Da skjøt bueskytterne på oss oppe fra muren, og noen av kongens menn falt. Din tjener hetitten Uria falt også.» 25Da sa David til budbæreren: «Si til Joab at han ikke skal ta seg nær av dette. For sverdet fortærer snart den ene og snart den andre. Han skal fortsette å kjempe mot byen og rive den ned. Be ham være ved godt mot.» 26Da Urias kone fikk høre at hennes mann var falt, holdt hun sørgehøytid over ham. 27Men da sørgetiden var over, sendte David bud og hentet henne hjem til seg. Hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne. 1Herren sendte Natan til David. Han gikk inn til kongen og sa: «Det bodde to menn i en by. Den ene var rik og den andre fattig. 2Den rike hadde småfe og storfe i mengde. 3Den fattige eide ikke annet enn et eneste lite lam som han hadde kjøpt. Han alte det opp, og det vokste til sammen med barna hans. Det spiste av brødet hans, drakk av begeret hans og lå i fanget hans. Det var som en datter for ham. 4En dag kom det en vandringsmann til den rike. Men han kvidde seg for å ta noe av sitt eget småfe eller storfe for å lage i stand for gjesten. Han tok lammet som den fattige eide, og laget det til for mannen som var kommet.» 5Da ble David brennende harm på mannen og sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, fortjener å dø! 6Og han skal betale firedobbelt for lammet fordi han gjorde dette og var så hjerteløs.» 7Da sa Natan til David: «Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel og berget deg fra Sauls hånd. 8Jeg ga deg din herres hus og hans koner i din favn. Jeg ga deg både Israels hus og Judas hus. Og om det var for lite, ville jeg ha lagt til både det ene og det andre. 9Hvorfor har du da foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i hans øyne? Hetitten Uria har du drept med sverd. Du lot ammonittene drepe ham, og du tok hans kone og giftet deg med henne. 10Fra nå av skal sverdet aldri vike fra ditt hus, siden du har foraktet meg og tatt hetitten Urias kone. 11Så sier Herren: Se, jeg lar ulykke komme over deg fra ditt eget hus. Jeg vil ta konene dine like for øynene på deg og gi dem til en annen mann. Han skal ligge med dem midt på lyse dagen. 12For du har handlet i det skjulte, men jeg vil la dette skje for øynene på hele Israel midt på lyse dagen.» 13Da sa David til Natan: «Jeg har syndet mot Herren.» Natan svarte: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø. 14Men fordi du gjorde dette og foraktet Herrens ord, skal han dø, sønnen du har fått.» 15Så gikk Natan hjem. 15Herren lot alvorlig sykdom ramme gutten som David hadde fått med Urias kone. 16David ba til Gud for gutten og fastet strengt. Når han kom hjem for å sove, la han seg på jorden. 17De eldste ved hoffet kom og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han nektet og ville heller ikke spise sammen med dem. 18Den sjuende dagen døde gutten. Men tjenerne våget ikke å fortelle David at gutten var død. For de sa: «Når vi snakket til ham mens gutten ennå levde, hørte han ikke på oss. Hvordan skal vi da få sagt ham at gutten er død? Han kunne gjøre noe forferdelig.» 19Men David så at tjenerne hvisket seg imellom, og han skjønte at gutten var død. Han spurte dem: «Er gutten død?» De svarte: «Ja.» 20Da reiste David seg fra bakken. Han vasket og salvet seg og skiftet klær. Så gikk han inn i Herrens hus for å tilbe. Da han kom hjem, ba han om mat. Den ble satt fram, og han spiste. 21Tjenerne sa til ham: «Hvordan er det du oppfører deg? Mens gutten ennå levde, fastet du og gråt. Og nå da han er død, står du opp og spiser!» 22Han svarte: «Så lenge gutten levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer seg over meg og lar gutten leve? 23Men nå som han er død, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg hente ham tilbake? En gang må jeg dra dit han er, men han kommer aldri tilbake til meg.» 24David trøstet Batseba, sin kone. Han gikk inn til henne og lå med henne. Hun fødte en sønn som hun kalte Salomo. Herren hadde ham kjær. 25Han sendte bud med profeten Natan om at gutten skulle kalles Jedidja – for Herrens skyld.