Elia og profetene (1 Kong 16,29-19,18)

29I det trettiåttende året Asa var konge i Juda, ble Ahab, sønn av Omri, konge i Israel. Han regjerte over Israel i Samaria i tjueto år. 30Ahab, sønn av Omri, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, mer enn noen annen før ham. 31Det var ikke nok med at han gjorde de samme syndene som Jeroboam, Nebats sønn. Han giftet seg også med Jesabel, datter til Etbaal, sidonernes konge, og begynte å dyrke Baal og tilbe ham. 32I det Baal-tempelet han bygde i Samaria, reiste han et alter for Baal. 33Ahab laget også en Asjera-stolpe, og han fortsatte å gjøre Herren, Israels Gud, rasende. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham. 34På Ahabs tid bygde Hiel fra Betel opp igjen Jeriko. Da han la grunnvollen, kostet det ham den eldste sønnen Abirams liv, og da han satte opp portene, kostet det ham den yngste sønnen Segubs liv. Slik ble det oppfylt, det ordet Herren hadde talt gjennom Josva, sønn av Nun. 1Elia fra Tisjbe, en av innbyggerne i Gilead, sa til Ahab: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener: De første årene skal det verken komme dugg eller regn uten på mitt ord.» 2Da kom Herrens ord til Elia: 3«Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Kerit, øst for Jordan! 4Der skal du drikke av bekken, og jeg har sagt fra til ravnene at de skal sørge for mat til deg.» 5Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til bekken Kerit, øst for Jordan, og slo seg ned der. 6Ravnene kom til ham med brød og kjøtt hver morgen, og med brød og kjøtt hver kveld, og han drakk av bekken. 7Da det var gått en tid, tørket bekken bort, for det kom ikke regn i landet. 8Da kom Herrens ord til Elia: 9«Gå straks av sted til Sarepta, som hører til Sidon, og slå deg ned der! Jeg har befalt en enke som bor der, å sørge for deg.» 10Straks gikk Elia av sted til Sarepta og kom til byporten. Akkurat da var det en enke der som sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» 11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» 12Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke så mye som en brødleiv, bare en håndfull mel i krukken og litt olje i muggen. Nå går jeg her og sanker et par vedpinner, og så vil jeg gå hjem og lage til noe for meg og sønnen min. Når vi har spist det, kan vi legge oss til å dø.» 13Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først en liten brødleiv til meg av melet, og kom ut til meg med den! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. 14For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» 15Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og både hun og han og hele hennes hus hadde mat i lang tid. 16Melkrukken ble ikke tom, og oljen i muggen tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia. 17Etter at dette hendte, ble sønnen til kvinnen som eide huset, syk. Og sykdommen tok så hardt på at det til sist ikke var livspust i ham. 18Da sa hun til Elia: «Hva har jeg med deg å gjøre, gudsmann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og få sønnen min til å dø.» 19Han svarte: «Gi meg sønnen din!» Så tok han gutten fra hennes fang, bar ham opp på takkammeret hvor han bodde, og la ham på sengen sin. 20Han ropte til Herren og sa: « Herre, min Gud! Vil du virkelig gjøre så ondt mot denne enken som jeg får bo hos, at du lar sønnen hennes dø?» 21Så strakte han seg tre ganger ut over barnet og ropte til Herren: « Herre, min Gud! La livet vende tilbake til barnet!» 22Herren hørte Elias bønn. Og livet vendte tilbake til gutten; han ble levende igjen. 23Elia tok barnet og bar det fra takkammeret ned i huset. Han ga det til moren og sa: «Se, sønnen din lever!» 24Da sa kvinnen til Elia: «Nå vet jeg at du er en gudsmann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.» 1Så gikk det lang tid. I det tredje året kom Herrens ord til Elia, og det lød slik: «Gå og tre fram for Ahab! Jeg vil sende regn over jorden.» 2Elia gikk av sted og trådte fram for Ahab.Det var stor hungersnød i Samaria. 3Da kalte Ahab til seg Obadja, som var borgherre. Obadja hadde dyp ærefrykt for Herren. 4Den gang Jesabel ville utrydde Herrens profeter, tok han hundre profeter og skjulte dem i to huler, femti mann i hver hule, og sørget for mat og drikke til dem. 5Nå sa Ahab til ham: «Kom, la oss dra gjennom landet, til alle kilder og bekker! Kanskje vi kan finne gress nok til å holde hester og muldyr i live og slippe å slakte noen av dyrene.» 6Så delte de landet mellom seg; de skulle dra gjennom det hver for seg. Ahab fór én vei og Obadja en annen. 7Mens Obadja var på veien, fikk han med ett se Elia, som kom imot ham. Obadja gjenkjente ham, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «Er det virkelig deg, min herre Elia?» 8Han svarte: «Ja, det er meg. Gå og si til din herre at Elia er her.» 9Men Obadja sa: «Hvilken synd har jeg gjort siden du gir din tjener i hendene på Ahab og lar ham drepe meg? 10Så sant Herren din Gud lever: Det finnes ikke det folk eller rike som min herre ikke har sendt bud til for å spørre etter deg. Når de så sa: Han er ikke her, lot han disse riker og folk sverge på at de ikke kunne finne deg. 11Og nå sier du at jeg skal gå og fortelle min herre at Elia er her! 12Når jeg nå går fra deg, rykker Herrens ånd deg bort til et sted som jeg ikke vet om. Kommer jeg så og forteller dette til Ahab og han ikke finner deg, dreper han meg. Og jeg, din tjener, har da fryktet Herren helt fra ungdommen av. 13Har ingen fortalt deg, herre, hva jeg gjorde den gang Jesabel drepte Herrens profeter? Da skjulte jeg dem, hundre i tallet, femti mann i hver hule, og sørget for mat og drikke til dem. 14Og nå sier du at jeg skal gå og fortelle min herre at Elia er her. Da dreper han meg!» 15Da sa Elia: «Så sant hærskarenes Herre lever, han som jeg tjener: I dag vil jeg tre fram for kongen.» 16Obadja oppsøkte Ahab og fortalte ham dette. Ahab gikk så for å møte Elia. 17Med det samme Ahab fikk se Elia, sa han: «Nå, der er du, du som fører ulykke over Israel!» 18Elia svarte: «Det er ikke jeg som fører ulykke over Israel, men du og din fars hus. For dere har forlatt Herrens bud og fulgt Baal-gudene. 19Men send nå bud omkring og la hele Israel samles hos meg på Karmel-fjellet, sammen med de fire hundre og femti Baal-profetene og de fire hundre Asjera-profetene som spiser ved Jesabels bord!» 20Så sendte Ahab bud omkring til alle israelittene og kalte profetene sammen på Karmel-fjellet. 21Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord. 22Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundre og femti. 23La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. 24Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!» 25Da sa Elia til Baal-profetene: «Velg dere en av oksene og stell den til først, siden dere er flest. Påkall så navnet til guden deres, men tenn ikke ild!» 26Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og påkalte Baals navn fra morgen til middag. «Svar oss, Baal!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket og hoppet de omkring det alteret de hadde reist. 27Da det var blitt middag, hånte Elia dem og sa: «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne.» 28Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant nedover dem. 29Da det led over middag, kom de i profetisk henrykkelse. Slik holdt de på til den tid da grødeofferet blir båret fram. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingen som enset dem. 30Da sa Elia til folkemengden: «Kom hit til meg!» Og hele folket gikk bort til ham. Så satte han i stand igjen Herrens alter, som var revet ned. 31Han tok tolv steiner, en for hver av stammene etter sønnene til Jakob, han som Herren hadde talt dette ordet til: «Israel skal være ditt navn.» 32Av disse steinene bygde han et alter i Herrens navn. Og rundt omkring alteret gravde han en grøft så stor at den svarte til en åker som tar to sea såkorn. 33Han la veden til rette, delte opp oksen og la den oppå veden. 34Så sa han: «Fyll fire krukker med vann og øs det ut over brennofferet og veden!» Og han sa: «Gjør det en gang til!» Så gjorde de det for annen gang. Da sa han: «Gjør det enda en gang!» Så gjorde de det for tredje gang. 35Vannet fløt rundt omkring alteret. Til og med grøften fylte han med vann. 36Da tiden for grødeofferet var kommet, trådte profeten Elia fram og sa: « Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. 37Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket skjønner at du, Herre, er Gud, og at du har vendt deres hjerte til deg igjen.» 38Da fór Herrens ild ned og fortærte både brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. 39Da folket så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: « Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!» 40Elia sa til dem: «Grip Baal-profetene! La ikke én av dem slippe unna!» Da grep de Baals profeter, og Elia førte dem ned til Kisjon-bekken og drepte dem der. 41Siden sa Elia til Ahab: «Nå kan du gå opp og spise og drikke; for jeg hører lyden av styrtregn.» 42Da gikk Ahab opp for å spise og drikke. Og Elia gikk opp på toppen av Karmel og bøyde seg mot jorden med ansiktet mellom knærne. 43Så sa han til tjeneren sin: «Gå opp og se ut mot havet!» Gutten gikk opp og så utover, men sa: «Det er ingenting å se.» Sju ganger sa Elia: «Gå opp igjen!» 44Den sjuende gangen sa gutten: «Jeg ser en liten sky, ikke større enn en menneskehånd, stige opp av havet.» Da sa Elia: «Gå og si til Ahab at han må spenne for og kjøre ned, så regnet ikke skal hefte ham.» 45I mellomtiden mørknet himmelen til med skyer og vind, og det begynte å striregne. Ahab steg opp i vognen og kjørte til Jisreel. 46Men Herrens hånd kom over Elia. Han bandt opp kjortelen og løp foran Ahab helt til Jisreel. 1Ahab fortalte Jesabel om alt det Elia hadde gjort, og hvordan han hadde drept alle profetene med sverd. 2Da sendte hun en mann til Elia med dette bud: «Måtte gudene la det gå meg ille både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tid lar det gå med ditt liv slik det gikk med profetenes.» 3Da ble Elia redd og skyndte seg av sted for å berge livet. Han kom til Beer-Sjeba, som ligger i Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli igjen. 4Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Han kom til en gyvelbusk, satte seg under den og ba om å få dø. «Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.» 5Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. I det samme rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!» 6Og da han så seg om, fikk han øye på en brødleiv, bakt på glødende steiner, og en krukke med vann ved hodet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen. 7Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» 8Da sto han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter til han kom til Guds fjell, Horeb. 9Der gikk han inn i en hule og sov der om natten.Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» 10Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» 11Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. 12Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. 13Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen.Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?» 14Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt. Dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» 15Da sa Herren til ham: «Gå tilbake den veien du kom, og ta så veien gjennom ørkenen til Damaskus! Når du kommer dit, skal du salve Hasael til konge over arameerne! 16Jehu, sønn av Nimsji, skal du salve til konge over Israel, og Elisja, sønn av Sjafat fra Abel-Mehola, skal du salve til profet etter deg. 17Det skal gå slik at den som slipper unna Hasaels sverd, skal Jehu drepe; og den som slipper unna Jehus sverd, skal Elisja drepe. 18Men jeg vil la sju tusen bli igjen i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Baal og ikke har kysset ham med sin munn.»