Kong Salomo (1 Kong 2,1-3,28)

1Da det gikk mot slutten for David, ga han dette påbudet til sin sønn Salomo: 2Jeg skal nå gå den veien som alt her på jorden må gå. Vær du sterk og vis deg som en mann! 3Hold Herren din Guds bud så du går på hans veier og holder hans forskrifter, bud, lover og påbud, slik det står skrevet i Moseloven. Da skal du vise klokskap i alt du gjør, hvor du enn vender deg. 4For Herren vil holde det ordet han ga da han sa om meg: «Dersom dine sønner akter på sin ferd og vandrer i troskap for mitt ansikt av hele sitt hjerte og hele sin sjel, skal det aldri mangle en mann av din ætt på Israels trone.» 5Du vet jo selv hva Joab, sønn av Seruja, gjorde mot meg og mot to av hærførerne i Israel, Abner, sønn av Ner, og Amasa, sønn av Jeter: Han drepte dem og lot krigsblod flyte i fredstid. Slik fikk han krigsblod på beltet han hadde om livet, og på skoene han hadde på føttene. 6Bruk nå din visdom. La ikke den gamle og gråhårede mannen gå ned til dødsriket i fred. 7Men mot sønnene til Barsillai fra Gilead skal du vise godhet. La dem være blant dem som spiser ved ditt bord. For de tok vennlig imot meg da jeg flyktet for Absalom, din bror. 8Du har også hos deg Sjimi, sønn av Gera fra Bahurim, av Benjamins stamme. Det var han som forbannet meg så stygt den dagen jeg var på vei til Mahanajim. Men siden kom han og møtte meg nede ved Jordan. Da sverget jeg for ham ved Herren at jeg ikke skulle la ham dø for sverd. 9Men du må ikke la ham slippe straff. Du er jo en klok mann og vet nok hva du skal gjøre med ham. La ham gå ned til dødsriket med blod i sitt grå hår. 10Så gikk David til hvile hos sine fedre og ble gravlagt i Davidsbyen. 11Den tiden David hadde vært konge over Israel, var førti år. Sju år regjerte han i Hebron og trettitre år i Jerusalem. 12Salomo satte seg på sin far Davids trone, og hans kongedømme var trygt grunnfestet. 13Adonja, sønn av Haggit, kom til Batseba, Salomos mor. «Kommer du i fredelig ærend?» spurte hun. «Ja», svarte han, 14«men det er en sak jeg gjerne vil snakke med deg om.» «La meg høre!» sa hun. 15Da sa han: «Du vet at kongedømmet skulle vært mitt, og hele Israel ventet at jeg skulle bli konge. Men så gikk kongedømmet over fra meg til min bror, for han hadde fått det fra Herren selv. 16Nå er det bare én ting jeg vil be deg om, og du må ikke avvise meg.» «La meg høre!» svarte Batseba. 17Da sa han: «Tal med kong Salomo – for deg vil han ikke vise bort – og be om at han lar meg få Abisjag fra Sjunem til kone.» 18Batseba svarte: «Ja vel, jeg skal tale med kongen om deg.» 19Så gikk Batseba til kong Salomo for å legge Adonjas sak fram for ham. Kongen reiste seg, gikk imot henne og bøyde seg dypt for henne. Så satte han seg på tronen. En stol ble satt fram for kongens mor; hun satte seg ved hans høyre side. 20Hun sa: «Det er bare en liten ting jeg vil be deg om. Avvis meg ikke!» Kongen svarte: «Be om det, mor! Jeg vil ikke avvise deg.» 21Da sa hun: «La din bror Adonja få Abisjag fra Sjunem til kone!» 22Men kong Salomo tok til orde og sa til sin mor: «Hvorfor ber du om Abisjag fra Sjunem for Adonja? Be da like godt om kongsmakten for ham! Han er jo min eldre bror, og han har presten Abjatar og Joab, sønn av Seruja, på sin side.» 23Og kong Salomo sverget ved Herren og sa: «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om ikke dette skal koste Adonja livet! 24Og nå, så sant Herren lever – han som har innsatt meg til konge og latt meg sitte på tronen etter David, min far, og som har grunnlagt en kongeætt for meg, slik han hadde lovet – Adonja skal dø, og det i dag!» 25Dermed sendte kong Salomo Benaja, sønn av Jojada, av sted. Han hogg ned Adonja, og slik døde han. 26Kongen sa til presten Abjatar: «Dra hjem til jordene dine i Anatot! Du fortjener å dø, men jeg vil ikke drepe deg i dag; for du har båret Herren Guds paktkiste foran David, min far, og du har tatt del i alle hans lidelser.» 27Så drev Salomo Abjatar bort og lot ham ikke lenger være prest for Herren. Slik ble det oppfylt, det ordet som Herren hadde talt mot Elis hus i Sjilo. 28Da ryktet om dette nådde Joab, som hadde støttet Adonja og ikke Absalom, flyktet han til Herrens telt og grep fatt i alterhornene. 29Salomo fikk melding om at Joab hadde flyktet til Herrens telt og holdt seg nær ved alteret. Da sendte han Benaja, sønn av Jojada, av sted og sa: «Gå og hugg ham ned!» 30Da Benaja kom til Herrens telt, sa han til Joab: «Kongen sier at du skal komme ut.» Men han svarte: «Nei, her vil jeg dø.»Benaja gikk tilbake til kongen og meldte hvordan Joab hadde svart ham. 31Da sa kongen til ham: «Gjør som han sier! Hugg ham ned og gravlegg ham! Så frir du meg og min fars hus fra skylden Joab førte over oss da han lot skyldfrie menneskers blod flyte. 32Herren vil la blodet komme over hans eget hode fordi han hogg ned to menn som var bedre og mer rettferdige enn han: Abner, sønn av Ner, Israels hærfører, og Amasa, sønn av Jeter, Judas hærfører. Han drepte dem med sverd uten at min far David visste om det. 33Måtte deres blod for alltid komme over Joab og hans ætt. Men David og hans ætt, hans hus og hans trone skal Herren gi fred til alle tider.» 34Så gikk Benaja, sønn av Jojada, opp og hogg ned Joab og drepte ham. Han ble gravlagt på sitt hjemsted i ørkenen. 35I hans sted gjorde kongen Benaja, sønn av Jojada, til hærfører. Og han innsatte Sadok som prest i stedet for Abjatar. 36Kongen sendte bud etter Sjimi og sa til ham: «Bygg deg et hus i Jerusalem! Der skal du bo, og du må ikke dra derfra til noe annet sted. 37Det skal du sannelig vite at den dagen du drar ut og går over Kedron-bekken, er du dømt til å dø! Blodet ditt skal komme over ditt eget hode.» 38Sjimi svarte kongen: «Ja vel, din tjener skal rette seg etter sin herre konges vilje.» Og Sjimi ble boende lenge i Jerusalem. 39Men da tre år var gått, rømte to av Sjimis slaver til kongen i Gat, Akisj, sønn av Maaka. Da Sjimi fikk vite at slavene var i Gat, 40gjorde han seg ferdig og salte eselet sitt. Han ga seg i vei til Akisj i Gat for å kreve tilbake slavene sine. Sjimi dro av sted og hentet slavene fra Gat. 41Salomo fikk vite at Sjimi hadde dratt fra Jerusalem til Gat og nå var kommet tilbake. 42Da sendte kongen bud etter Sjimi og sa til ham: «Tok jeg deg ikke i ed ved Herren da jeg advarte deg og sa: Det skal du vite for visst at den dagen du forlater Jerusalem og går noe annet sted, er du dømt til å dø! Og du svarte: Ja vel, jeg har hørt hva du sier. 43Hvorfor har du ikke holdt din ed til Herren og det påbudet jeg ga deg? 44Du kjenner til, ja, du vet i ditt hjerte hvor mye vondt du har gjort mot David, min far. Nå lar Herren din ondskap komme over ditt eget hode. 45Men kong Salomo skal være velsignet, og Davids trone skal til alle tider stå trygt for Herrens ansikt.» 46Så ga kongen Benaja, sønn av Jojada, ordre om å gå ut og hugge ham ned. Slik døde Sjimi.Og kongsmakten lå trygt i Salomos hånd. 1Salomo ble svigersønn til farao, kongen i Egypt. Han giftet seg med faraos datter og førte henne til Davidsbyen, til han fikk bygd ferdig sitt eget hus, Herrens hus og muren omkring Jerusalem. 2Men folket fortsatte å ofre på haugene, for det var ennå ikke bygd noe hus for Herrens navn. 3Salomo elsket Herren, derfor fulgte han sin far Davids forskrifter. Likevel ofret han på haugene og tente offerilden der. 4Kongen dro til Gibeon for å ofre, siden det var den største offerhaugen. Tusen brennoffer bar Salomo fram på alteret der. 5I Gibeon viste Herren seg for Salomo i en drøm om natten. Gud sa: «Be om hva du vil. Jeg skal gi deg det!» 6Salomo svarte: «Du har vist stor godhet mot din tjener David, min far, fordi han vandret for ditt ansikt i troskap og rettferd og hadde et hjerte som var oppriktig mot deg. Du har holdt fast ved din store godhet ved å gi ham en sønn som i dag sitter på hans trone. 7Nå har du, Herre, min Gud, gjort din tjener til konge etter min far David, enda jeg bare er en ung og uerfaren mann. 8Her står din tjener midt iblant ditt folk som du har utvalgt, et folk så stort at det ikke kan telles, og så tallrikt at det ikke kan regnes. 9Gi da din tjener et lydhørt hjerte, så jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt. For hvem kan ellers styre dette folket, så stort som det er?» 10At Salomo svarte dette, var godt i Herrens øyne. 11Og Gud sa til ham: «Siden du ba om dette og ikke om et langt liv eller rikdom eller død over dine fiender, men om evne til å høre hva som er rett, 12så vil jeg gjøre det du har bedt om. Nå gir jeg deg et hjerte som er så klokt og forstandig at din like aldri før har vært og heller ikke skal komme etter deg. 13Selv det som du ikke ba om, vil jeg gi deg: både rikdom og ære. Så lenge du lever, skal det ikke finnes din like blant kongene. 14Og hvis du vandrer på mine veier og holder mine lover og bud, slik som din far David gjorde, vil jeg gi deg et langt liv.» 15Salomo våknet. Det hadde vært en drøm. Og da han kom til Jerusalem, trådte han fram for Herrens paktkiste. Han ofret brennoffer, bar fram fredsoffer og holdt festmåltid for alle sine tjenere. 16En gang senere kom to prostituerte kvinner til kongen og trådte fram for ham. 17Den ene kvinnen sa: «Hør på meg, herre! Jeg og den kvinnen der bor i samme hus. Jeg fødte et barn mens hun var hjemme. 18Men på den tredje dagen etter fødselen fødte også denne kvinnen. Vi var sammen. Det fantes ingen fremmed hos oss i huset, bare vi to var hjemme alene. 19En natt døde denne kvinnens sønn fordi hun kom til å ligge på ham. 20Da sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra meg mens jeg, din tjener, sov. Hun la ham ved barmen sin og la sin egen døde sønn ved min barm. 21Da jeg sto opp om morgenen for å amme sønnen min – se, da var han død! Men da jeg så på ham i morgenlyset, var det slett ikke min sønn, han som jeg hadde født.» 22Da sa den andre kvinnen: «Nei, det er min sønn som lever, og din sønn er død.» Men den første gjentok: «Nei, det er din sønn som er død, og min sønn lever.» Slik trettet de foran kongen. 23Da sa kongen: «Den ene sier: Det er min sønn som lever, og din sønn er død. Og den andre sier: Nei, det er din sønn som er død, og min sønn lever. 24Hent et sverd til meg!» sa kongen. De brakte et sverd til kongen, 25og han sa: «Hugg det levende barnet i to og gi hver av dem en halvpart.» 26Da flammet kjærligheten opp i henne som var mor til det levende barnet, og hun sa: «Vær så snill, min herre! Gi henne den gutten som lever, og drep ham ikke!» Men den andre sa: «Barnet skal verken være ditt eller mitt! Del det i to!» 27Da tok kongen til orde og sa: «Gi den første kvinnen det levende barnet, og drep det ikke! Hun er moren.» 28Hele Israel fikk høre om den dommen kongen hadde felt, og de fikk ærefrykt for ham. For de så at Guds visdom var i ham, så han dømte rett.