Almasj sjaddogárden

Jubmel lej almev ja ednamav sjivnnjedam.
Sjivnnjedam almatjijda gárdev,
gånnå ålmåj ja nissun vájaldijga.
Rihttsot, ájnat ejga hehpanatta.

“Máhttin bårråt juohkkat muoras dánna”, giehtoj ålmåj,
“ájnat en muoras sjaddogárde guovddelin,
mij le diedojgum buorijs ja bahájs.”

Nissun muoras gáhttij.
Valla de germaj idij.
Ednama iellij gávvelamos.
Nissunis gatjádij: “Le gus Jubmel ajtu javllam
ähppe galga sjaddogárde muorajs bårråt?”

“Ij le”, vásstedij nissun,
“máhttin ham juohkkat bårråt, ájnat avtas.
Jubmel le giehttum, jus dassta bårrin,
de jábmin.”

Germaj de javlaj:
“Ähppe galla jáme!
Dan biejve, gå muoras bårråbihtte,
de dunnus tjalme tjielggi,
Jubmela lágátjin sjaddabihtte!
De buorev ja baháv oahppabihtte.”

Nissun snivva muorav gehtjadij.
Muorjema ihkeven njálggen vuojnnujin.
Aŋádij, tjoaggelij,
bårrålij, ålmmåj vaddelij,
guhti báldanis tjuottjoj,
guhti aj båråj.

De ájtsajga lejga rihttsot,
ja danen hehpanijga.
Ålemijt gåbtjåjga, tjiehkádijga,
gulládijn Jubmelav sjaddogárden váttsatjimen.

Jubmel ålmmåj tjuorvvij: “Gånnås le?”
“Dála”, javlaj ålmåj ja ietjas bigodij.
“Tjiehkádiv, gå má lidjiv rihttsot.”
“Guhtis le javllam dån le rihttsot?
Lähppe gus buorgoduvvam muoras bårråm?
gatjádij Jubmel ålmmås.
“Iv mån,” vásstedij ålmåj.
“Nissun muvva biehtij!”
“Germaj gis muvva biehtij,” javlaj nissun.

De Jubmel gärmmahij javlaj: “Garroduvvu!”
Nissunij javlaj: “Báktjasin riegádahttu.”
Ålmmåj javlaj: “Vájvven háhkuhu biebmojt.
Jábmem lehkus dán ájmon.”

Jubmel sunnuj biktasijt náhkes dagáj.
Ja de sunnuv Edena sjaddogárdes vuojedij,
ednamav sjaddadittjat.

Mosesa vuostasj girje goalmát låhkusis

Les historien i Bibelen

1Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» 2Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. 3Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» 4Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! 5Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» 6Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. 7Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet. 8Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. 9Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» 10Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» 11Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» 12Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» 13Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.» 14Da sa Herren Gud til slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. 15Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.» 16Til kvinnen sa han: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde. Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg.» 17Og til mannen sa han: «Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager. 18Den skal la torn og tistel spire fram for deg, og du skal spise det som vokser på marken. 19Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» 20Mannen kalte kvinnen Eva, for hun ble mor til alle som lever. 21Herren Gud laget klær av skinn til mannen og kvinnen og kledde dem. 22Herren Gud sa: «Se! Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!» 23Herren Gud sendte mennesket ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det var tatt av. 24Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det flammende sverdet som svinges uten stans. De skulle vokte veien til livets tre.

Les i nettbibelen