Moses boarten

Jakob buvtij stuorra vegas Egyptaj,
gå sijá ednamin lej gåjkko ja nielgge.
Valla Egyptan gis vallje biebmojs,
majt Josef, Jakoba bárnne, lej hásadam.
Jakoba máddo åroj Egyptan ja lassánij.
Josef lej gájkav sidjij buorren dahkam.
Ájgge gålåj, de Jakob vuolgij, ja suv maŋŋela gis Josef vieljajgum.

De moadda jage gållin, ja Jakoba máddo lassánij.
Dán amás ednamin de sijáv nabddin Israela vierregin.
Ådå farao Egyptav ráddigådij.
Ittjij mujte Josefav, guhti lej sijáv nälgos gádjum.
Ájnat vuojnij dåssju lassániddje amugijt.

Ij lim mielas milta. Majt de, jus vasjulattja lulun ládat?
Lulun gus amuga sijájn lihtudit?
Lulun gus egyptagijda validit ja sijás ednamav ráddigoahtet?
Farao de Israela vierregav oarjjen dagáj.
Nággij sijáv bargatjit.
Sijáv sjvásjkoda tsieggidij Egypta stádajt.

Majdis ihka garrasit sijáv ratjádahtij,
ihka galla digálgierge vil sijájn läjkodij,
ihka galla gadnjala vil bäjválattjat gålgådin,
de Israela vierrek huoman lassánij.

“Njuorakmáná galggi jábmet!” mierredij farao.
“Amuga e galga mijás ienebun lassánit.”
Tsaggeiednijt vájnnodij bárnijt gåttåtjit vallak riegádin.
Ájnat guokta tsaggeiedne, Sjifra ja Pua,
ejga jegada.
Dibdijga bárnijt viessot,
giehtojga nissuna mahkas juo ledjin riegádahttám,
åvddåla tsaggeiedne sijá lusi jåvsådijga.

Vierrek lassánij ja ham de sälldát gievroj.
Farao ittjij diede, majt luluj dahkat.
Danen de egyptagijt gåhtjoj: “Gádjut ednamav!
Bálkestihtit Israela juohkka áttjak riegádam bárnev Nijllaj!”

Majdis niejddas lej jegadik.
Akti änon lávgudattijn de ruohkoboartev gávnaj.
Boarten vällahij njuorakmánná. Bárnne.
Prinsässa árvvedij galla, gudi vierregis lej sån,
ájnat ivtij: “Dát bárnne lehkus ietjam.
Suvva Mosesin nabdáv. Dahta le “bajás giesset”,
gå suvva lev tjátjes bajás gässám.”

Návti de gájoj bárnev, guhti moatte jage maŋŋela sjattaj ålmmån,
guhti Israela vierregav oarjjevuodas gájoj.

Mosesa nuppát girje vuostasj ja nuppát låhkusis

Les historien i Bibelen

1Dette er navnene på Israels sønner som kom til Egypt; de kom sammen med Jakob, hver med sin husstand: 2Ruben, Simon, Levi og Juda, 3Jissakar, Sebulon og Benjamin, 4Dan og Naftali, Gad og Asjer. 5Det var i alt sytti personer som stammet fra Jakob. Josef var allerede i Egypt. 6Så døde Josef og alle brødrene hans og hele dette slektsleddet. 7Men israelittene var fruktbare, de økte, ble mange og svært tallrike. Hele landet ble fullt av dem. 8Det sto fram en ny konge i Egypt, en som ikke visste om Josef. 9Han sa til folket sitt: «Se, Israelsfolket er blitt for stort og tallrikt for oss. 10Kom, la oss gå klokt til verks mot dem, så de ikke blir enda flere! For blir det krig, slår de seg kanskje sammen med fiendene våre, kjemper mot oss og drar fra landet.» 11De satte så oppsynsmenn over israelittene for å plage dem med tvangsarbeid. De måtte bygge to forrådsbyer for farao, Pitom og Ramses. 12Men jo mer de ble plaget, jo flere ble de, og jo mer bredte de seg ut. Og egypterne ble redde for israelittene. 13De tvang israelittene til slavearbeid 14og gjorde livet bittert for dem. De påla dem hardt arbeid med leire og teglstein og all slags arbeid ute på marken. Alt dette slavearbeidet ble israelittene tvunget til å gjøre. 15Kongen i Egypt sa til hebreernes jordmødre – den ene het Sjifra og den andre Pua: 16«Når dere hjelper hebreerkvinnene til å føde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere drepe ham; er det en jente, skal hun få leve.» 17Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som egypterkongen hadde sagt til dem. De lot guttene leve. 18Da kalte egypterkongen jordmødrene til seg og sa: «Hvorfor gjør dere dette? Dere lar guttene leve!» 19Jordmødrene svarte farao: «Hebreerkvinnene er ikke slik som de egyptiske. De er mer livskraftige. Før jordmoren kommer til dem, har de født.» 20Da gjorde Gud vel imot jordmødrene, og folket ble stort og svært tallrikt. 21Og fordi jordmødrene fryktet Gud, ga han dem etterkommere. 22Da befalte farao hele folket sitt: «Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve!» 1Det var en mann av Levis hus som giftet seg med en levitt-datter. 2Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at det var en fin gutt, gjemte hun ham i tre måneder. 3Men da hun ikke kunne holde ham gjemt lenger, laget hun en kurv av papyrusrør til ham. Den tettet hun med bek og tjære. Så la hun gutten i kurven og satte den ut i sivet ved bredden av Nilen. 4Søsteren hans stilte seg et stykke unna for å se hva som ville skje med ham. 5Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens de unge jentene i følget hennes gikk fram og tilbake langs elvebredden. Hun fikk øye på kurven i sivet og sendte en av tjenestejentene sine for å hente den. 6Så åpnet hun den og fikk se gutten, et lite barn som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Dette er et av hebreernes guttebarn.» 7Da sa søsteren hans til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreerkvinne som kan amme gutten for deg?» 8«Ja, gå!» sa faraos datter. Så gikk den unge jenta og hentet moren til gutten. 9Faraos datter sa til henne: «Kan du ta denne gutten og amme ham for meg? Jeg skal gi deg lønn.» Og kvinnen tok gutten og ammet ham. 10Gutten vokste opp, og hun gikk til faraos datter med ham, og gutten ble en sønn for henne. Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.

Les i nettbibelen